Hvordan kan man vel være noen man ikke er? Jo det er ganske lett i dette samfunnet, med alle krav og forventninger til en. Dessuten har man så mange valg man må ta, at det er lett å komme inn på en blindvei i livet. Det er også ganske lett å være noen andre om man ikke helt tror at andre liker man som man er. Jeg så denne filmen i går på tv, og kom til å tenke på dette ordspillet: "Be yourself, because everybody else is taken". Denne filmen handlet riktig nok om gutter, og andre ting. Men den hadde likevel en dypere mening i seg. Gutter vil ikke ha en jente som ikke er seg selv. De vil ha noen som er ekte. Akkurat som man vil ha ekte venner, og venner som er seg selv. Man vil ikke spille ulike roller utifra hvem andre vil man skal være. Dersom de ikke liker deg, så får de bare ha det så godt.
Jeg har alltid vært redd for å være meg selv. Delvis fordi jeg ikke helt visste om andre ville like den jeg var. Men mest fordi jeg ikke turde å skille meg ut fra mengden. Det er mye i livet som kan få en til å tvile på om en er sine egne erfaringer, og at man fortjener det som skjer. Men det er ingen som fortjener å ha det vondt, bare fordi andre ikke klarer å akseptere at man er annerledes. Selvfølgelig så kan man mobbe av grunner som at man ikke har selvtillit, er misunnelig, har det vondt hjemme osv. Men tenk dere om før dere ødelegger andre sitt liv. Alle fortjener en sjangse, og alle skal kunne få lov til å være seg selv. Tenk på hva dere vil at andre skal gjøre mot dere. Jeg vet det høres ut som en klisje, men ingen har vel lyst at det samme skal skje med deg selv.
Vel de fleste av mine venner kjenner meg, men jeg lurer på om de virkelig kjenner hele Margrethe. Altså det er nok noe jeg ikke viser for de heller. Følelser for eksempel er vanskelig å vise, og det kan være vanskelig å være åpen om ting som virkelig plager meg. Men ok alle har vel en side som ingen andre ser. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne vært hele meg selv, at jeg hadde turt mer, prøvd mer, og tatt flere sjangser. Men neida jeg tenker veldig mye på hva andre ville ha sagt, tenkt, osv. Men hva har de med hva jeg ønsker og vil med mitt eget liv? Liker de det ikke, så får de bare tenke at alle mennesker er forskjellige. Selv om ikke du liker akkurat den tingen, så kan andre ha mye glede av det. For å nevne noe jeg liker så er det for eksempel: Jogging, musikk, dans, data, kino, shopping, og spill. Dette er ting som gjør meg glad, og som jeg trives med å drive med.
Noen ganger så hører jeg at noen sier at jeg er så morsom, og så kul å sånt. Men jeg tar det ikke helt til meg. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tro. For eksempel så er jeg meg selv mer når jeg er på fest. Da er det liksom helt naturlig å være seg selv. Det er ingen som reagerer på noe, og folk er sikkert så fulle likevel at de ikke merker om jeg gjør noe dumt eller galt. Men noen folk husker meg visst likevel. Noen spør også etter meg, og hvor jeg er i verden. Da hender det at jeg tenker. Hva var det jeg gjorde som satte så stort inntrykk på deg? Vel jeg var iallefall 100% meg selv, og det føltes godt.
Jeg liker å sette begrensninger på meg selv, for om jeg ikke gjør det så er jeg redd for å bli sett rart på, ledd av, eller føle meg sårbar. Å det liker jeg ikke i det hele tatt. Hvem liker vel å føle seg totalt sårbar og naken? Når man er seg selv, så er det jo mye større sjangse for at ting folk mener eller sier skal bli tatt mer seriøst. Hadde jeg bare kunne tenke at jeg ikke brydde meg overhode. Jeg har en vennine som jeg beundrer så mye. Hun vet nok ikke om det selv, men jeg beundrer hennes mot til å virkelig være seg selv uavhengig av hva folk mener og tror om det. Hun er en sånn åpen person, så varm, ærlig og ekte. Hun er der alltid for alle andre, og har nok av tid til folk hun virkelig bryr seg om. Det varmer virkelig innvendig. Hun inspirerer meg til å være meg selv.
Tilbake til denne filmen jeg så. Jeg følte den snakket til meg personlig. Margrethe nå må du våkne opp, og virkelig leve livet. Gled deg over den du er, og vær glad i deg selv. I et forhold så er det veldig viktig at den man er sammen med er den man virkelig er seg selv sammen med. Er man ikke det, er ikke forholdet noe å satse på. Et sted og en person må iallefall kunne være den man stoler nok på til å kunne være akkurat den man er, og å bli elsket på grunn av den man er. Ikke noe føles bedre enn å vite at man virkelig er elsket, fordi man er seg selv.
Nå skal jeg fortelle noe jeg liker å gjøre. Jeg bruker å synge høyt i dusjen. Kanskje ikke så veldig overraskende, men jeg syns jeg selv er flink. Hehe! Litt rart å skryte av seg selv, men jeg er stolt av det. Jeg bruker å være litt barnslig. Jeg elsker å erte, og kile. Små gleder, er store gleder. Så synes jeg det er veldig morsomt å ta bilder. Jeg kan ta bilder av alt mulig rart, og det gir meg en veldig stor glede. Jeg liker å lage mine egne små middagsretter, kaker, eller desserter. Ikke alltid vellykket, men fryktelig morsomt. Jeg elsker å kjøpe gaver til andre, og håper at de virkelig liker gaven. Liker å treffe spikeren på hodet. Altså å glede andre, gjør meg veldig glad. Ikke bare fordi jeg er kristen, men fordi det er sånn jeg er. Jeg liker å hjelpe andre med problemer, eller med mer materielle ting som å ordne ting eller bære osv. Jeg liker å sløve foran tven med et godt program som the voice, kvelden er din, eller en dokumentar, film, eller realityprogram (nb! ikke alle). Jeg liker å være sammen med barn. Barn er så ærlige av seg, og så rett frem. De kan ikke noe annet enn å være den de er, og det er kjempeflott. Personlig så er jeg nok en drømmer, og bruker endel tid på å tenke og føle. Selv om jeg ikke vil at andre skal se eller vite om mine følelser, så har jeg mer enn nok av dem inni meg.
Så hvem er jeg?
Jeg er den jeg er, og det som gjør meg glad. Jeg er det som føles rett for meg, og det som gjør meg unik. Jeg er så mye mer enn det jeg selv kan forstå. Jeg er en larve, som snart er klar til å bli en sommerfugl. Jeg er elsket, ikke fordi jeg fortjener det, men fordi jeg er meg. Jeg er en del av noe større, en del av noe stort, en verden, et liv, et samfunn, og en Gud (min tro). Jeg er mine drømmer, jeg er mine håp, jeg er mine lengsler, mine følelser, mine tanker. Jeg er min egen stemme. Ingen kan leve livet mitt, bare jeg kan det. Det er bare jeg som har kontrollen over hva jeg kan oppnå i mitt liv. Det er bare jeg som kan ta sjangsen på et bedre liv. Det er bare jeg som vet hva som betyr noe for meg. Det er bare jeg som kan leve, og det livet er ment for akkurat meg.
Er du deg selv? Hvorfor ikke?
"Be yourself, because everybody else is taken"
